To døgn, to bøker. Én sterk anbefaling: «Kunsten ikke å passe inn» om kjønn og identitet, «Gater jeg har levd» om skam og lojalitet

To døgn, to bøker. Én sakprosa, én roman, begge ekte. Og begge av norske forfattere som begge har vært på utsiden. I mangel på bedre ord.

1) «Kunsten å ikke passe inn»

«Hvorfor kunne jeg ikke bare være en normal gutt?» 

På 1980-tallet var det null informasjon om trans. Torben Dyhr-Nielsen visste kun én ting: at han ikke passet inn. 

Han håpet at han «i beste fall» var homofil… 

«Folk snakket ikke om transpersoner – eller transvestitter og transseksuelle, som det het den gangen.»

Men så begynte andre å snakke høyt om det de opplevde, om hvem de var. Egentlig. 

Andres åpenhet ble en øyeøyner for Torben – og etter hvert fikk verden hilse på Cathrine.

Dette hele mennesket, som er far, bror, sønn, teolog og transperson, er nå også forfatter.

Det var en ære å få holde innlegg på lanseringen av «Kunsten å ikke passe inn» på Litteraturhuset. 

Samfunnet vi lever i, liker det binære, at ting er enten eller, mann eller kvinne, gutt eller jente. 

Det gjør verden enklere å håndtere, skriver Torben/Cathrine. 

I en kompleks verden er det jo forståelig. Men det kan også være skadelig. 

Nyanser er av og til like vanskelige som de er nødvendige.

Hensikten med boken er å være et tilskudd til samfunnsdebatten rundt kjønn og identitet. 

Og det er den.


Torben/Cathrines bok er nedpå, faktabasert og konstruktiv. Ikke noe å være redd for, uansett ståsted. Løp og kjøp🏳️‍⚧️

(Eller ro! Det ska æ ⚽️🇳🇴)

Foto: Merete Medle (hun under her:)



2) «Gater jeg har levd»

Teller ned til kamp (en setning jeg har sagt helt siden fotball ble min favorittsport, altså sist søndag) med Nikolai Torgersen.

For. En. Penn. Eller pensel.


Har kun lest ett kapittel til nå, men det føles mer som å ha lest et verk. Det er så finjustert. Ikke som i finslipt, men effektivt. Lite plass, tung vekt.

Han klarer å kvesse én og én setning ned til hele noveller. Blikket hans maler, bildene kan være stygge, men på den måten man vokser på.

Nesten glad kampen starter sent.

(Fotballspsykose må være mer smittsomt enn meslinger?? Ro!)


Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Sorry, SAS

Bilde
Hei, SAS.  Jeg har ikke for vane å drive med boikott, og definitivt ikke for vane å boikotte noe eller noen offentlig.  Men da jeg leste svaret dere ga Birgit Skarstein om den siste i en rekke hendelser på deres vakt, falt haka mi så langt ned at jeg faktisk setter ned foten også. « Vi beklager oppriktig dersom Birgit opplevde at turen hennes nylig ikke ble som forventet», sa dere til NRK .  I stedet for å ta ansvar, lemper dere beklagelsen over på følelser – som om de er problemet her. (Fascinerende nok, når hennes uttalelser er ikke-empsjonelle nok til å stå i et juridisk styredokument.) Og i stedet for å erkjenne det faktiske hendelsesforløpet, lemper dere historiefortellingen tilbake til hennes personlige oppfatning.  Med tre hersketeknikker på tre ord, gratulerer. «… Dersom (kanskje, kanskje ikke?) Birgit (kun fornavn) opplevde (det er deg, ikke oss)».  Dere kunne ha sagt «Vi beklager at Skarsteins tur ikke ble som den skulle. Vi feilet. Igjen.»...
Les mer

Lege Berit Nordstrand reklamerer for rødlys-teppe til 12.792 kr (på tilbud) Her er det hun ikke forteller.

Bilde
I går la lege Berit Nordstrand ut et reklameinnlegg jeg reagerte på.  I dag (kveld, har brukt X antall timer på å faktasjekke meg selv...) postet jeg denne kritikken .  Influensere selger mye rart. Men når influenseren har seks års medisinsk utdanning, er det ikke mye forlangt med noe kritisk sans og litt etisk ansvar. Nordstrand velger å ignorere saklige, men kritiske motstemmer til en trend det åpenbart er mye å tjene på. Med et smil og tilsynelatende faguttrykk presenterer legen det som foreløpig kun er teorier, som sannheter. Når en fagperson som ikke selger et produkt, uttaler seg om denne teknologien og forskningen på den, ser det slik ut: (Artikkel i Forskning.no 11.09.2025) MYE forskning er ikke det samme som GOD forskning. Det er stor forskjell på kvalitet og størrelse på studiene. Enten vet ikke Berit Nordstrand dette, noe jeg har store problemer med å tro, eller så velger hun å la være å si det. Testet, javel. Men av hvem og hvordan? Med hvilken metode? Er det en s...
Les mer

«Det var de som skulle bøye hodet i skam, ikke jeg» Kronikk om ekstrem voldtektshistorie, Gisèle Pelicot og Maria Mena i Universitetets aula

Bilde
 «Fortiden hjelper oss å vokse» Det sa Giséle Pelicot fra scenen i Universitetets aula i kveld. Jeg satt i salen med boken hennes i fanget. Full av eselører, pennestreker, kommentarer og utropstegn. Maria satt like foran, hun satte tonen for samtalen. Ikke bare med låtene hun hadde valgt, men med ordene hun knyttet det hele sammen med. «Jo nærmere jeg går, jo smalere jeg snevrer inn, jo bredere treffer jeg», sa Maria. Og derfor treffer Pelicot. Ikke fordi det hun opplevde, var umenneskelig. Men fordi hun er så menneskelig. Derfor *også*. Det er så mye mer. Så jeg måtte skrive.  Under er mine tanker rundt Gisèle Pelicots historie etter å ha lest boken og dermed også ha hørt den fra hennes side, med hennes ord. Teksten er sparret med Maria, som venn, som erfaringsholder.  Alle sitatene er fra boken, eminent oversatt fra fransk ved Kristin Valla. (Bare for ordens skyld: Kjøpte den selv og har ingen bindinger til forlaget Gyldendal eller arrangøren Costume, men er dypt takkne...
Les mer