«Det var de som skulle bøye hodet i skam, ikke jeg» Kronikk om ekstrem voldtektshistorie, Gisèle Pelicot og Maria Mena i Universitetets aula
«Fortiden hjelper oss å vokse» Det sa Giséle Pelicot fra scenen i Universitetets aula i kveld. Jeg satt i salen med boken hennes i fanget. Full av eselører, pennestreker, kommentarer og utropstegn. Maria satt like foran, hun satte tonen for samtalen. Ikke bare med låtene hun hadde valgt, men med ordene hun knyttet det hele sammen med. «Jo nærmere jeg går, jo smalere jeg snevrer inn, jo bredere treffer jeg», sa Maria. Og derfor treffer Pelicot. Ikke fordi det hun opplevde, var umenneskelig. Men fordi hun er så menneskelig. Derfor *også*. Det er så mye mer. Så jeg måtte skrive. Under er mine tanker rundt Gisèle Pelicots historie etter å ha lest boken og dermed også ha hørt den fra hennes side, med hennes ord. Teksten er sparret med Maria, som venn, som erfaringsholder. Alle sitatene er fra boken, eminent oversatt fra fransk ved Kristin Valla. (Bare for ordens skyld: Kjøpte den selv og har ingen bindinger til forlaget Gyldendal eller arrangøren Costume, men er dypt takkne...