Ingeborg Senneset

Jeg og noen flinke folk ble av Norsk Farmaceutisk Tidsskrift stilt noen skikkelig vanskelige spørsmål: Hva er dine tips til apotekfarmasøyter som møter kunder og pasienter som er påvirket av feilinformasjon om legemidler? Hvordan skal de håndtere dem? Er det noen konkrete nettsider, podkaster eller influensere som de kan anbefale at kundene bruker for å få god informasjon? Har du noen andre tanker og råd? Jeg svarte dette: Alle som kommer inn i et apotek, kommer med bagasje. Noen har kanskje hatt diffuse, men reelle og plagsomme symptomer. Kanskje har de skammet seg og dekket over plagene i lang tid, før de til slutt har oppsøkt en presset fastlege, hatt en stressende 15-minutters konsultasjon og fått utskrevet en rask resept. Så har de gått fra legekontoret med reseptlappen i hånden og en følelse av avvisning og angst i brystet, før de, allerede full av usikkerhet, har søkt opp legemiddelet og fått bivirkningslisten midt i fleisen. Algoritmene loser dem lett videre til nyhetssaker e...

Hei, SAS.  Jeg har ikke for vane å drive med boikott, og definitivt ikke for vane å boikotte noe eller noen offentlig.  Men da jeg leste svaret dere ga Birgit Skarstein om den siste i en rekke hendelser på deres vakt, falt haka mi så langt ned at jeg faktisk setter ned foten også. « Vi beklager oppriktig dersom Birgit opplevde at turen hennes nylig ikke ble som forventet», sa dere til NRK .  I stedet for å ta ansvar, lemper dere beklagelsen over på følelser – som om de er problemet her. (Fascinerende nok, når hennes uttalelser er ikke-empsjonelle nok til å stå i et juridisk styredokument.) Og i stedet for å erkjenne det faktiske hendelsesforløpet, lemper dere historiefortellingen tilbake til hennes personlige oppfatning.  Med tre hersketeknikker på tre ord, gratulerer. «… Dersom (kanskje, kanskje ikke?) Birgit (kun fornavn) opplevde (det er deg, ikke oss)».  Dere kunne ha sagt «Vi beklager at Skarsteins tur ikke ble som den skulle. Vi feilet. Igjen.»...

 «Fortiden hjelper oss å vokse» Det sa Giséle Pelicot fra scenen i Universitetets aula i kveld. Jeg satt i salen med boken hennes i fanget. Full av eselører, pennestreker, kommentarer og utropstegn. Maria satt like foran, hun satte tonen for samtalen. Ikke bare med låtene hun hadde valgt, men med ordene hun knyttet det hele sammen med. «Jo nærmere jeg går, jo smalere jeg snevrer inn, jo bredere treffer jeg», sa Maria. Og derfor treffer Pelicot. Ikke fordi det hun opplevde, var umenneskelig. Men fordi hun er så menneskelig. Derfor *også*. Det er så mye mer. Så jeg måtte skrive.  Under er mine tanker rundt Gisèle Pelicots historie etter å ha lest boken og dermed også ha hørt den fra hennes side, med hennes ord. Teksten er sparret med Maria, som venn, som erfaringsholder.  Alle sitatene er fra boken, eminent oversatt fra fransk ved Kristin Valla. (Bare for ordens skyld: Kjøpte den selv og har ingen bindinger til forlaget Gyldendal eller arrangøren Costume, men er dypt takkne...