Ingeborg Senneset

  Når det kommer Retriever-varsel om at noen har skrevet noe om meg i pressen, kan det gå time etter time uten at jeg åpner artikkelen. Jeg gruer meg til det som skal komme, lager lange utredninger om slakten som venter. Som jeg tror venter.  Det gjorde definitivt ikke her. Denne bokanmeldelsen er skrevet av p rofessor i mikrobiologi og smittevern ved  Institutt for sykepleie- og helsevitenskap, Universitetet i Sørøst-Norge, Jörn Klein. Han fortalte at han også har kjøpt 11 (!) eksemplarer for å gi bort til kollegaer. Jeg har ikke ord!  Les bokanmeldelsen i  Tidsskriftet Sykepleien :  «Forfatteren Ingeborg Senneset er en erfaren journalist og sykepleier. I denne boken kjemper hun med med penn og tastatur mot «pesten»: feilinformasjon, direkte løgner og skamløs opportunisme – alt formidlet gjennom sosiale medier og nettplattformer.  Dette er ikke bare en bok om vaksiner og antibiotikaresistens, men en hyllest til fornuft, evidensbasert kunnskap og et sa...

  Forskning viser at én enkelt influenser – jeg – i årevis har dominert sosiale medier om antibiotikaresistens. Norske myndigheter derimot har vært tilnærmet tause. Det får nå kritikk fra forskerne selv . Jeg har tro på at de kan steppe opp gamet. Flinke fagfolk gir et enormt godt grunnlag. Jeg håper i hvert fall at de gjør det, for en førantibiotisk tid puster oss i nakken og det lukter råttent kjøtt. Se debatten i Dagsnytt 18 med FHIs smitteverndirektør og forsker Dorthea Roe fra Universitetet i Bergen, enten i NRK TV eller en innstrammet og delbar versjon her . PS. Antibiotikaresistens er «hovedpesten» i den nye boken min «Med pennen mot pesten» . Finnes også som lydbok, lest inn av marsvin/frimerke/influenser Senneset.... Faksimile fra UiB. Vil du lese sakene, er det bare å google eller sjekke highlights på Instagram!

Denne uken skal jeg holde foredrag for Diakonhjemmet sykehus om spiseforstyrrelser. De ønsker også å høre et utdrag fra Anorektisk , og mens jeg grubler på hva jeg vil trekke ut derfra, står Dagsrevyen på i bakgrunnen.  Og der kommer dagens minst overraskende og mest graverende nyhet: Eller «nyhet». Jeg satt inne på psykiatrisk avdeling og blogget om det i 2009. Har skrevet og snakket om det siden endelig utskrivelse tre år etter. Fortvilte foreldre og ulykksalige unge har hele denne tiden, dag og natt, ferier og helger, sendt meg, som et siste halmstrå etter å ha kavet i årevis og møtt stengte dører og vikende blikk, melding og spurt: Hva skal vi gjøre? Hvor skal vi gå? Finnes det håp? Det er ikke en tillitserklæring til en enkeltperson, det er en falitterklæring for fellesskapet. Og det er ikke helsepersonellet det står på. De aller fleste gjør så godt de kan, holder seg faglig oppdatert om mulig (ref den fagdagen jeg skal på nå) og strekker seg ofte svært langt for å hjelpe. Men...

Jeg vet at det er helligdager nå. Men røde dager betyr ingenting for de involverte her. Kanskje tvert imot. Fridager kan være ekstra skjermtid. Tid for lek. Sosialisering. Å bli overtalt. Det handler om noe av det jævligste jeg har sett på lenge. Hvis du ikke vet hva 764 er – les videre.  Hvis du allerede vet det, kan det hende du er kvalm. Først: Det vil friste å snu blikket vekk. Men bortvendte blikk er sadismens beste venn. Sadisme, ja. Tortur med heiarop. Av barn, mot barn. Barn som tvinges til å føre sakser og kniver inn i underlivet, til å skjære seg selv til hvite beinpiper kommer til syne, til å torturere kjæledyr. Til å skade andre. Og de som tvinger dem, sitter i skjermen og ler. De har makt. De fjernstyrer. Det er bekmørkt.  Derfor: Det er lov både å oppdatere seg og å ta pauser. Her er i hvert fall en oppdatering. Ta den når du vil. Jenter i barneskolealder som voldtar seg selv med saks. Gutter som går ut og knivstikker tilfeldige. Guttene kaller seg selv «hersk...

Adrenalin! Fotograf: Dorthe Rotnheim Berger Haha, det er 2. april, og jeg skal egentlig legge ut en tekst om 764 (bare vent, fy flate, det er mørkt), men så ser jeg at dette innlegget ligger som utkast. Flirte da jeg så hva det siste jeg skrev, var: «God natt» 😆  Men det har livets rett, så 764 får vente litt! Dette skrev jeg altså 15. mars (trolig rimelig sent på natten): «Den uka her balet det litt på seg for meg: Flere dager som tekstkonsulent Kjempelansering av pestboka med Wasim Zahid Pendling opp og ned på fjellet Direktesendt intervju Mitt første ADHD-foredrag (som ble et fullsatt 75-minutters show på Union scene!) Hotellovernattinger Boksigneringer  Podcastinnspilling  40-årslag 💜 Filming, foto og scene for Kinoklubben Intervjuer Alle disse er gode ting, og noen veldig store, gode ting, så jeg skulle helst ha «vært i» hver av dem litt lenger. Ikke minst restituert mye mer mellom hver, aka hatt mye alenetid. Jo mer jeg er sammen med andre, som jeg jo elsker, og ...