Ingeborg Senneset

Kort innpå her (må bli kort, dere skjønner om tre sekunder hvorfor). Dette er ikke ADHD-spesifikt, men tipper mange kjenner seg igjen i følelsen av å gå seg bort – på telefonen. Har vært avtaler-og-deadline-dag av typen tungen rett i munnen for ikke å komme fort sent til noen av dem, og den er ikke over, derfor har jeg forsøkt å unngå distraksjoner. Meeen så skulle jeg bare kjapt inn på telefonen og dele VG-artikkelen om psykoseboka. Kjapt! Søkte på «senneset spiderman», som ellers er rart, men ikke nå siden intervjuet ble gjort på rød løper i går, men da kom så klart antivaxer-favoritten Ingeborg «Sengesett» opp. Det var akkurat festlig nok til at bok, psykose og VG var borte, og det var jo så mange typer sengesett med superhelter, så hvorfor ikke bruke lenger tid enn jeg noensinne kommer til å innrømme på å researche og sammenligne ulike typer sengetøy (som jeg ikke skal ha) med ulike typer superhelter 👍🏻 👍🏻 Tenk så mye mer praktisk hyperfokus hadde vært om ikke HVA man fokuserer...

Pushvarslene ramlet inn. Berlin. Pride. Bil inn i folkemengde. Knivstikking. Usikkerhet. Hjertet hamret. Faen. Ikke nå. Ikke igjen. Dagen og natten før hadde jeg fått glade snaps fra venner som var i Berlin for paradene, for å feire kjærligheten. Brått var viktig og vakkert brukket om feil sted til feil tid – for «feil» mennesker.  Helvete. Helvete, helvete, helvete. 25. juni-terroren i Oslo på repeat.  Forsøke å lokalisere kjente. Meldinger. Telefoner. Meldinger. Telefoner.  Ikke lest. Ubesvart. Ikke sett. Ingen signal eller avslått. Scrolling mellom pushvarsler om flere skadede og gjerningsperson på frihet. Er dere trygge?» spurte jeg.  Igjen. Svarene kom. Til slutt. Alle sa heldigvis «ja». Og følte dessverre på «nei». *Reel på Instagram etter at alle jeg kjente, var lokalisert Espen Evjenth overlevde terrorangrepet i Oslo 25. juni.  Såvidt.  Han ble skutt i hodet på dansegulvet. Kulen stanset i hjernehinnen. Hodeskallen hans er i dag forsterket med tita...

I dag har Birgit og jeg vært på åpningen av det nye 22. juli-senteret, som var lagt til 15-årsmarkeringen etter terrorangrepet på Regjeringskvartalet og Utøya . En rar dag på alle måter – også fordi det ble kjent i går at Olaf Tufte brått hadde dødd , bare 50 år gammel. Ro-miljøet er knøttlite sammenlignet med mange andre idretter. Journalister ville forståelig nok snakke med Birgit , men vi var mer enn tre timer inne i de ulike rommene. Etterpå satt vi to timer til utenfor, mellom regjeringsbygninger, min gamle jobb og minnesmerket etter et nasjonalt traume. 22. juli-senteret er blitt et meningsfullt sted hvor man faktisk kan lære noe, ikke «bare» minnes. Jeg er bitte litt kritisk til noe av designet, som liten skrift på mørk bakgrunn, men det handler om utforming, ikke innhold. Det siste er det viktigste, og det virker for meg å stå fjellstøtt. Den eneste grunnen til at jeg nevnte det for dem, er at jeg vil at alle skal lese kunne disse ordene. Alle. Uansett: For en jobb som er lagt ...

  Historisk dag i Frankrike. Ikke kun på en god måte, men etter alt jeg kan forstå, på en riktig måte — så svaret på om vi bør gjøre det samme, er foreløpig ja.  Dette er en debatt jeg har fulgt tett i mange år. Den er vanskelig – og det bør den være. Jeg har tvilt meg frem til et ja til aktiv dødshjelp , men det er et ja med mange forbehold. Jeg håper det blir satt i gang en offentlig utredning så vi kan få flere fakta på bordet i disse diskusjonene. Her er noen saker jeg har skrevet eller uttalt meg i om temaet: Kronikk på TV 2, skrevet sammen med Rikkes foreldre forut for Gullruten-utdelingen: I skyggen av blitzregnet: Rikkes kamp for aktiv dødshjelp Aftenpostens nyhetspodcast Forklart hadde en egen episode om temaet: Europa tar nå debatten om aktiv dødshjelp. Hva med Norge? Intervju i OsloMets Journalen:  Døden er det eneste sikre vi har til felles Kommentar i Aftenposten da det franske lovforslaget ble diskutert. Det kan og bør vekke liv i den norske debatten om dø...

To døgn, to bøker. Én sakprosa, én roman, begge ekte. Og begge av norske forfattere som begge har vært på utsiden. I mangel på bedre ord. 1) «Kunsten å ikke passe inn» «Hvorfor kunne jeg ikke bare være en normal gutt?»  På 1980-tallet var det null informasjon om trans. Torben Dyhr-Nielsen visste kun én ting: at han ikke passet inn.  Han håpet at han «i beste fall» var homofil…  «Folk snakket ikke om transpersoner – eller transvestitter og transseksuelle, som det het den gangen.» Men så begynte andre å snakke høyt om det de opplevde, om hvem de var. Egentlig.  Andres åpenhet ble en øyeøyner for Torben – og etter hvert fikk verden hilse på Cathrine. Dette hele mennesket, som er far, bror, sønn, teolog og transperson, er nå også forfatter. Det var en ære å få holde innlegg på lanseringen av «Kunsten å ikke passe inn» på Litteraturhuset.  Samfunnet vi lever i, liker det binære, at ting er enten eller, mann eller kvinne, gutt eller jente.  Det gjør verden enkler...