Ingeborg Senneset

 « Lever kongen ennå?» Jeg ropte inn til soverommet grytidlig i dag morges, hadde akkurat stått opp, skulle reise inn til Oslo for en jobb, litt sent ute, og hadde ennå ikke rukket å ta på radio eller lese overskriftene. Men jeg måtte vite.  Kjæresten ventet på at badet skulle bli ledig, hadde telefonen i hendene og var som vanlig to skritt foran. Han svarte før jeg rakk å trekke pusten. «Ja, ser sånn ut!» To som er imot monarki som styreform, men som er for monarken som styrer. To som av prinsipp ikke vil ha konge, men som av hjerte vil ha akkurat vår konge. Republikanere for Harald Rex. Og akkurat denne morgenen med hele landets, uansett ideologisk, politisk eller religiøst ståsted, bestefar fremst i tankene. Tror ikke vi er de eneste. Veien fra fjellet til byen hadde nyhetskanalene som lydspor.  Imens samlet jeg sitater fra Harald V, han som har vært konge nesten hele mitt liv, som har delt klokskap og varme og vært samlende, en konge som har gjort det vanskelig (men ...

I går la lege og kokebokforfatter Berit Nordstrand ut en video jeg ikke klarte å la ligge.  Halvannet minutt med en halvnaken influenser som forkynner rødlysets fortreffelighet, liggende på et sammenbrettbart Star Trek-aktig teppe til 12.792 kroner. Og det er nå når det er på tilbud.  Komisk? Ja, litt. Alvorlig? Ja. Veldig. Posten var først ikke merket som reklame slik regelverket sier, men etter at det ble bemerket i kommentarfeltet, ble teksten endret. Sånt kan skje. Men tekstmangelen er en filleting. Videoinnholdet er problemet – og alvoret ligger i at dette er langt i fra første gang. I år etter år har kjendislegen og kremmeren holdt stø kurs bort fra sitt etiske ansvar.  Nordstrands oppskrift lukter spekulativ markedsføring og slett legeetikk. Jeg plukket opp plasthansken. Egen medisin først Etter å ha forsøkt å faktasjekke på innlegget hennes og meg selv så godt som mulig, postet jeg kvelden etter et kritisk motinnlegg på Instagram  og Facebook (jepp, det er ...

Kort innpå her (må bli kort, dere skjønner om tre sekunder hvorfor). Dette er ikke ADHD-spesifikt, men tipper mange kjenner seg igjen i følelsen av å gå seg bort – på telefonen. Har vært avtaler-og-deadline-dag av typen tungen rett i munnen for ikke å komme fort sent til noen av dem, og den er ikke over, derfor har jeg forsøkt å unngå distraksjoner. Meeen så skulle jeg bare kjapt inn på telefonen og dele VG-artikkelen om psykoseboka. Kjapt! Søkte på «senneset spiderman», som ellers er rart, men ikke nå siden intervjuet ble gjort på rød løper i går, men da kom så klart antivaxer-favoritten Ingeborg «Sengesett» opp. Det var akkurat festlig nok til at bok, psykose og VG var borte, og det var jo så mange typer sengesett med superhelter, så hvorfor ikke bruke lenger tid enn jeg noensinne kommer til å innrømme på å researche og sammenligne ulike typer sengetøy (som jeg ikke skal ha) med ulike typer superhelter 👍🏻 👍🏻 Tenk så mye mer praktisk hyperfokus hadde vært om ikke HVA man fokuserer...

Pushvarslene ramlet inn. Berlin. Pride. Bil inn i folkemengde. Knivstikking. Usikkerhet. Hjertet hamret. Faen. Ikke nå. Ikke igjen. Dagen og natten før hadde jeg fått glade snaps fra venner som var i Berlin for paradene, for å feire kjærligheten. Brått var viktig og vakkert brukket om feil sted til feil tid – for «feil» mennesker.  Helvete. Helvete, helvete, helvete. 25. juni-terroren i Oslo på repeat.  Forsøke å lokalisere kjente. Meldinger. Telefoner. Meldinger. Telefoner.  Ikke lest. Ubesvart. Ikke sett. Ingen signal eller avslått. Scrolling mellom pushvarsler om flere skadede og gjerningsperson på frihet. Er dere trygge?» spurte jeg.  Igjen. Svarene kom. Til slutt. Alle sa heldigvis «ja». Og følte dessverre på «nei». *Reel på Instagram etter at alle jeg kjente, var lokalisert Espen Evjenth overlevde terrorangrepet i Oslo 25. juni.  Såvidt.  Han ble skutt i hodet på dansegulvet. Kulen stanset i hjernehinnen. Hodeskallen hans er i dag forsterket med tita...

I dag har Birgit og jeg vært på åpningen av det nye 22. juli-senteret, som var lagt til 15-årsmarkeringen etter terrorangrepet på Regjeringskvartalet og Utøya . En rar dag på alle måter – også fordi det ble kjent i går at Olaf Tufte brått hadde dødd , bare 50 år gammel. Ro-miljøet er knøttlite sammenlignet med mange andre idretter. Journalister ville forståelig nok snakke med Birgit , men vi var mer enn tre timer inne i de ulike rommene. Etterpå satt vi to timer til utenfor, mellom regjeringsbygninger, min gamle jobb og minnesmerket etter et nasjonalt traume. 22. juli-senteret er blitt et meningsfullt sted hvor man faktisk kan lære noe, ikke «bare» minnes. Jeg er bitte litt kritisk til noe av designet, som liten skrift på mørk bakgrunn, men det handler om utforming, ikke innhold. Det siste er det viktigste, og det virker for meg å stå fjellstøtt. Den eneste grunnen til at jeg nevnte det for dem, er at jeg vil at alle skal lese kunne disse ordene. Alle. Uansett: For en jobb som er lagt ...