Ingeborg Senneset

Det er ekstremt mye om ADHD i pressen nå, på godt og vondt. Jeg kjenner at jeg trekker meg litt tilbake, vil ikke fôre hverken den ene eller den andre «siden».  Men jeg kjenner også at det ikke er helt riktig av meg å gjøre, heller....  Foredraget jeg holdt i Drammen, burde jeg sikkert si ja til å holde flere steder. Det bare kostet meg så innmari mye å gjøre det. Men det gjør jo gjerne ting med verdi... altså koster. Jeg skal tenke på det. Lukker ingen dører, men det er jo også ganske typisk ADHD – alltid tretten halvåpne vinduer og en dør som smeller opp og igjen på de rareste tidspunkter. 

I dag postet sjaman Durek Verrett en video om hans og prinsesse Märtha Louises historie, hver for seg og sammen.  Et viktig poeng er hvordan de begge skal ha en del magiske eller spirituelle evner, og at de skal ha levd tidligere liv, som de husker hverandre fra. Et annet viktig poeng er at ikke alle har trodd på dem og at de er blitt latterliggjort. Som en av «a lot of people» som «did not believe», og som i tillegg åpent har kritisert forretningsvirksomheten til begge to, vil jeg bare si at det er med ganske god grunn.  Eksempler på min kritikk i lenkene under, i noen få av mange kommentarer jeg har hatt rundt dette: Prinsesse Märtha Louise legitimerer, fronter, fremmer og profitterer på ukritisk tenkning Er det NRKs oppgave å være hovedreklamekanal for en prinsesses forretningsvirksomhet? Om høysensitivitet: Å være født sensitiv er ingen diagnose, prinsesse Märtha og Elisabeth Nordeng. Det er å være menneskelig. Märtha og mobbekortet Prinsessen må selvfølgelig få være kjær...

Lørdag kveld kom TV 2 med saken   «Frp-rådgiver: – Pakistanere bør helst ikke få flere barn». Reaksjonene har med god grunn vært mange og kraftige. Det er mye å si om både politikk og presseetikk, men jeg skal nøye meg med noen få ord om rasisme og «minusvarianter» .  Jeg er partipolitisk uavhengig og langt fra noen ekspert, men tror jeg trygt kan gi Sylvi Listhaug dette gratis politiske rådet:  Å si at Fremskrittspartiet ikke har noe som helst med rasisme å gjøre, er en lissepasning så simpel at man like gjerne kan score selvmål.  (Tilnærmingen til hennes kollega Sivert Bjørnstad i Aftenpodden mandag var i mine ører ekstremt mye smartere, faktuell og respektfull.)   Folk er jo ikke historieløse eller ignorante, og det kan umulig være spesielt hyggelig å være Frp-velger og ha en leder som enten lyver eller villeder – på deres vegne.  Da hadde i hvert fall jeg blitt sur. Hilsen ei som stolt jobbet tolv år i en avis som hadde mer enn bare litt grums i røtte...

  Når det kommer Retriever-varsel om at noen har skrevet noe om meg i pressen, kan det gå time etter time uten at jeg åpner artikkelen. Jeg gruer meg til det som skal komme, lager lange utredninger om slakten som venter. Som jeg tror venter.  Det gjorde definitivt ikke her. Denne bokanmeldelsen er skrevet av p rofessor i mikrobiologi og smittevern ved  Institutt for sykepleie- og helsevitenskap, Universitetet i Sørøst-Norge, Jörn Klein. Han fortalte at han også har kjøpt 11 (!) eksemplarer for å gi bort til kollegaer. Jeg har ikke ord!  Les bokanmeldelsen i  Tidsskriftet Sykepleien :  «Forfatteren Ingeborg Senneset er en erfaren journalist og sykepleier. I denne boken kjemper hun med med penn og tastatur mot «pesten»: feilinformasjon, direkte løgner og skamløs opportunisme – alt formidlet gjennom sosiale medier og nettplattformer.  Dette er ikke bare en bok om vaksiner og antibiotikaresistens, men en hyllest til fornuft, evidensbasert kunnskap og et sa...

  Forskning viser at én enkelt influenser – jeg – i årevis har dominert sosiale medier om antibiotikaresistens. Norske myndigheter derimot har vært tilnærmet tause. Det får nå kritikk fra forskerne selv . Jeg har tro på at de kan steppe opp gamet. Flinke fagfolk gir et enormt godt grunnlag. Jeg håper i hvert fall at de gjør det, for en førantibiotisk tid puster oss i nakken og det lukter råttent kjøtt. Se debatten i Dagsnytt 18 med FHIs smitteverndirektør og forsker Dorthea Roe fra Universitetet i Bergen, enten i NRK TV eller en innstrammet og delbar versjon her . PS. Antibiotikaresistens er «hovedpesten» i den nye boken min «Med pennen mot pesten» . Finnes også som lydbok, lest inn av marsvin/frimerke/influenser Senneset.... Faksimile fra UiB. Vil du lese sakene, er det bare å google eller sjekke highlights på Instagram!

Denne uken skal jeg holde foredrag for Diakonhjemmet sykehus om spiseforstyrrelser. De ønsker også å høre et utdrag fra Anorektisk , og mens jeg grubler på hva jeg vil trekke ut derfra, står Dagsrevyen på i bakgrunnen.  Og der kommer dagens minst overraskende og mest graverende nyhet: Eller «nyhet». Jeg satt inne på psykiatrisk avdeling og blogget om det i 2009. Har skrevet og snakket om det siden endelig utskrivelse tre år etter. Fortvilte foreldre og ulykksalige unge har hele denne tiden, dag og natt, ferier og helger, sendt meg, som et siste halmstrå etter å ha kavet i årevis og møtt stengte dører og vikende blikk, melding og spurt: Hva skal vi gjøre? Hvor skal vi gå? Finnes det håp? Det er ikke en tillitserklæring til en enkeltperson, det er en falitterklæring for fellesskapet. Og det er ikke helsepersonellet det står på. De aller fleste gjør så godt de kan, holder seg faglig oppdatert om mulig (ref den fagdagen jeg skal på nå) og strekker seg ofte svært langt for å hjelpe. Men...