Terrorangrepet mot homofile og transpersoner under pride i Berlin & en viktig sidedebatt om berøringsangst for islam
Pushvarslene ramlet inn. Berlin. Pride. Bil inn i folkemengde. Knivstikking. Usikkerhet.
Hjertet hamret. Faen. Ikke nå. Ikke igjen.
Dagen og natten før hadde jeg fått glade snaps fra venner som var i Berlin for paradene, for å feire kjærligheten.
Brått var viktig og vakkert brukket om feil sted til feil tid – for «feil» mennesker.
Helvete. Helvete, helvete, helvete.
25. juni-terroren i Oslo på repeat.
Forsøke å lokalisere kjente.
Meldinger. Telefoner. Meldinger. Telefoner.
Ikke lest. Ubesvart. Ikke sett. Ingen signal eller avslått.
Scrolling mellom pushvarsler om flere skadede og gjerningsperson på frihet.
Er dere trygge?» spurte jeg.
Igjen.
Svarene kom.
Til slutt.
Alle sa heldigvis «ja». Og følte dessverre på «nei».
Espen Evjenth overlevde terrorangrepet i Oslo 25. juni.
Såvidt.
Han ble skutt i hodet på dansegulvet. Kulen stanset i hjernehinnen. Hodeskallen hans er i dag forsterket med titan, og han leder støttegruppa 25. juni.
 |
| Espen Evjenth og meg under en paneldebatt om skeives trygghet i regi av støttegruppa 25. juni. |
Det Espen sa til TV 2 om Berlin-angrepet, bør gjalle i alle vegger: «Måten samfunnet reagerer nå, blir avgjørende.»
Samfunnet – det er vi. Og majoriteten av oss hater ikke. Tvert imot.
Tallene viser at de fleste i Norge er allierte. At selv om det er variasjoner og uenigheter, er det store flertallet for kjærlighet og frihet og ønsker trygghet for alle.
Men statistikk er tall, og teori er ikke nok for å oppleve seg trygg.
Så de holdningene flertallet har, bør vises på andre måter også. Og ikke bare under pride.
Flagg i juni er nydelig. Men et nikk, et armbånd, en pin, et flagg, et svar i et kommentarfelt, alle disse små dryppene som demonstrerer at hat hører et usselt lite mindretall til, som absolutt alle på hver sin måte kan bidra med, i de elleve andre månedene av året, er nødvendig.
Ingen er fri før alle er fri.
Det samme gjelder trygghet.
🏳️🌈🏳️⚧️🏁
Dagen derpå: En viktig sidedebatt
Gjerningspersonen ble skutt og drept og er identifisert som del av et islamistisk miljø. Også skytingen mot skeive i Oslo var islamistisk terrorangrep.
Dette har skapt en viktig sidedebatt mellom blant andre Tonje Brenna og Ola Svenneby etter terrorangrepet på pride i Berlin.
Berøringsangst for islam er omdreiningspunktet.
Den tyske hovedstaden var jo ikke utsatt for «en naturkatastrofe», det var ikke tilfeldige ofre. Et målrettet angrep mot en gruppes identitet, legning og uttrykk, mot livsvalg og valg de aldri har tatt, mot kropper, mot kjærlighet, mot trygghet.
Skal angrep forstås og dermed kunne forebygges, må også motivene frem fra mørket. Ubehagelig eller ei.
Det skal og MÅ være mulig å snakke om problematiske holdninger til skeive innad i kristne miljøer – for de finnes og må tas på alvor – OG være kompromissløs tydelig på at det innen islam finnes fobi, hat og voldsvilje på noen helt andre nivåer.
Og det er et akutt alvor.
Mitt forsøk på den balansen (da var kristendom og homofili temaet) så slik ut i en kommentar i Aftenposten kalt Homofili og helvete:
«Fundamentalistisk islam er en homofob versting, men dens mildere fetter konservativ kristendom deler ut mentale ørefiker også her hjemme.»
Det kan garantert gjøres bedre, men alt er bedre enn komplette unnlatelsessynder.
Vel, ikke absolutt alt.
Polarisering, ryktespredning og generalisering gjør ikke verden tryggere for noen. Det er fortsatt lov til å ha både folkeskikk, kalde hoder og varme hjerter overfor menneskergrupper selv om man slår verbale never i bordet når man omtaler pill råtne og bakstreverske menneskesyn og fatalt farlige ytterpunkter.
Og omtales, det må det.
Kommentarer
Legg inn en kommentar