«Det var de som skulle bøye hodet i skam, ikke jeg» Kronikk om ekstrem voldtektshistorie, Gisèle Pelicot og Maria Mena i Universitetets aula

 «Fortiden hjelper oss å vokse»

Det sa Giséle Pelicot fra scenen i Universitetets aula i kveld. Jeg satt i salen med boken hennes i fanget. Full av eselører, pennestreker, kommentarer og utropstegn.

Maria satt like foran, hun satte tonen for samtalen. Ikke bare med låtene hun hadde valgt, men med ordene hun knyttet det hele sammen med.

«Jo nærmere jeg går, jo smalere jeg snevrer inn, jo bredere treffer jeg», sa Maria.

Og derfor treffer Pelicot. Ikke fordi det hun opplevde, var umenneskelig. Men fordi hun er så menneskelig.

Derfor *også*. Det er så mye mer.

Så jeg måtte skrive. 

Under er mine tanker rundt Gisèle Pelicots historie etter å ha lest boken og dermed også ha hørt den fra hennes side, med hennes ord. Teksten er sparret med Maria, som venn, som erfaringsholder. 

Alle sitatene er fra boken, eminent oversatt fra fransk ved Kristin Valla.

(Bare for ordens skyld: Kjøpte den selv og har ingen bindinger til forlaget Gyldendal eller arrangøren Costume, men er dypt takknemlig for å ha fått oppleve dette i kveld.)

Jeg går fra aulaen med boken i venstre hånd, nå med Gisèles signatur og noen ord skrevet med tusj på fransk jeg må få oversatt 💖

«Kroppen min, en avfallsbøtte for hans fantasier»

Hun var dedikert til ham som kone og mor til hans barn, bestemor til hans barnebarn. Hun stolte på ham.

Han lot over 50 fremmede menn bruke hullene i kroppen hennes som dødt kjøtt for egen tilfredsstillelse.

Hun skammet seg. Voldsomt. Helt til hun tok et valg.

Hva skjedde med Gisèle Pelicot? 

Det var en av moderne tids mest omtalte overgrepssaker. 

Natt etter natt, år etter år, dopet ektemannen Dominique Pelicot henne ned. Mens Gisèle sov, åpnet han døren og lot andre forsyne seg.

«Jeg følte meg så skitten etter alle disse menneskene som hadde voldtatt en død kvinne.»

Likevel valgte hun åpenhet.

Boken hennes «En hyllest til livet» gir svar på så mange spørsmål som ulmet rundt rettssaken. 

Hvordan gjorde ektemannen det? 

«Lorazepam + Zolpidem. Oppskriften på en kjemisk underkastelse.»

Og han gjorde det ikke alene.

«– Pass på så du ikke gir henne mer enn 8 gram, det kan ta livet av henne, hadde en sykepleier advart Dominique, hun var aktiv i en sexside på nettet.»

Sykepleier. Hvem burde skamme seg?

Hvordan reagerte Gisèle Pelicot på bildene og videoene?

«Jeg kjente ikke igjen disse menneskene. Ikke kvinnen heller. Hun hadde så slappe kinn. Så pløsete munn. Som en filledukke.»

«Det var ikke meg.»

«Denne kroppen var bare et skall. Mitt skall. En dukke av kjøtt og blod.»

Barna hennes så umiddelbart faren som et monster. 

Det gjorde ikke hun. Hvorfor?

«Jeg ville ikke at dette skulle utslette oss helt. Barna hadde også vært elsket.»

«De siste 50 årene hadde ikke bare vært løgn.»

Hun nekter å gi slipp på gode minner fra samlivet. 

Ikke for eksmannens del. Men for sin.

«Livet kan ikke leves om igjen. Hvis jeg visker ut alt, er jeg død og har vært det lenge.»

«Mange klarer rett og slett ikke tanken på denne makabre mannsballetten ved sengen til en bevisstløs kvinne. Hun kan da umulig være helt uskyldig?»

Alle voldtektene. Merket hun ingenting?

Jo. Hukommelsestap. 

Våknet klissvåt. 

Gynekologiske plager. 

Men bare kroppen hennes visste hvorfor. 

Gynekologen fant ingen rifter. Hvorfor?

«Dominique tilsatte et kraftig muskelavslappende muskelavslappende middel sammen med sovepillene, slik at kroppen min slapp taket, utvidet seg.»

Hun hadde ingen kontroll. Han hadde all makt.

Hva skulle hun skamme seg over? 

Hvorfor insisterte Gisèle Pelicot til slutt på en åpen rettssak? 

Den lukkede døren skulle beskytte henne. I stedet følte hun seg alene i møte med de femti voldtektsmennene.

«Gjorde jeg dem ikke på sett og vis en tjeneste? Var det ikke slik at jeg snarere beskyttet dem ved å lukke døra?»

Skam styrker feil side.

Boken målbærer betydningen av dem som går foran.

«Skammen måtte skifte side. Disse ordene hadde jeg hørt første gang for over et tiår siden, en støtteerklæring til kvinner som var utsatt for overgrep, og de festet seg i meg, som et refreng, små skarpe knivblader som kvesset tankene mine.»

Spill det refrenget.

Hvordan ble ektemannen hennes voldtektsmann?

Hun reflekterer rundt hans barndom. Faren. Overgrep. Psykiske belastninger. Frustrasjon. 

En lang rekke seksuelle avvik og diagnoser. Sadisme, nekrofili, candaulisme.

Det er ingen bortforklaringer. Men nødvendig utforsking for å forstå.

«I mitt lille liv trodde jeg en farlig mann var brutal og voldelig. Og Dominique var aldri det.»

Hva trengte Gisèle Pelicot av dem rundt seg?

Ikke å bli behandlet som et offer, men et menneske.

«Hun lyttet til meg med forferdelse, men uten noen gang å betrakte meg som en kuet kvinne eller en slave.»

Senere kom overskriftene i pressen, og i offentlighetens søkelys mistet hun kontroll – men krevde den tilbake. Krevde respekt.

Å få forvalte sin egen identitet – å eie sin historie. 

Ønsket hun noen gang å ta sitt eget liv? 

Det har mange spurt henne. Noen ville forstått det. 

Men svaret  er nei.

«Jeg var dødens motstander. Den hadde stjålet så mye fra meg allerede.»

Det hadde vært forståelig om et voldtatt menneske aldri stolte på noen igjen, aldri noensinne igjen slapp noen nær seg, hverken emosjonelt eller fysisk.

Gisèle Pelicot tenkte motsatt. 

«Jeg bodde i et gammelt sår. Veien fremover, det måtte være å lege det.»

Og hun forelsket seg på nytt. 

Gisèle Pelicot ble et ikon. Men ikke fordi hun ville det.

Hun ble rådet til å ta på seg solbriller som beskyttelse mot blitzregnet. 

Hun tok på seg «et par runde, billige briller».

Ikke noe fancy. Ikke noe dyrt. Ikke noen plan.

Hvorfor bruker hun ikke navnet på overgriperne sine? Fortjener de ikke å bli hengt ut?

Gisèle Pelicot unner dem ikke mer enn de unnet henne. 

For dem var hun ansiktsløs. Verdiløs. Et mørkt hull.

«Jeg vil at det som står igjen etter dem, skal være en gjeng med mørkemenn, en gruppe snakkende papegøyer, feige og voldelige.»

Hvorfor bruker hun fortsatt etternavnet hun fikk da hun giftet seg med det som skulle bli hennes overgriper? 

Fordi hun elsker familie, og barna skal slippe å skamme seg over navnet.

Fordi hun tar eierskap.

«Jeg tror fremdeles på kjærligheten mellom mennesker. Det var min store svakhet. Det er min styrke i dag. Min revansj.»

Fordi skammen har skiftet side.

«Det var de som skulle bøye hodet i skam, ikke jeg.»

Og derfor våger hun fortsatt å elske. Derfor må hun det.

«For hvis jeg ikke elsker, er det tomheten som seirer, og da er jeg ingenting.»

Vær noen. Med noen. 

Med hele deg.