Sorry, SAS

Hei, SAS. 

Jeg har ikke for vane å drive med boikott, og definitivt ikke for vane å boikotte noe eller noen offentlig. 

Men da jeg leste svaret dere ga Birgit Skarstein om den siste i en rekke hendelser på deres vakt, falt haka mi så langt ned at jeg faktisk setter ned foten også.

«Vi beklager oppriktig dersom Birgit opplevde at turen hennes nylig ikke ble som forventet», sa dere til NRK. 

I stedet for å ta ansvar, lemper dere beklagelsen over på følelser – som om de er problemet her. (Fascinerende nok, når hennes uttalelser er ikke-empsjonelle nok til å stå i et juridisk styredokument.)

Og i stedet for å erkjenne det faktiske hendelsesforløpet, lemper dere historiefortellingen tilbake til hennes personlige oppfatning. 

Med tre hersketeknikker på tre ord, gratulerer. «… Dersom (kanskje, kanskje ikke?) Birgit (kun fornavn) opplevde (det er deg, ikke oss)». 

Dere kunne ha sagt «Vi beklager at Skarsteins tur ikke ble som den skulle. Vi feilet. Igjen.» 

Det hadde gjort seg fortjent til ordet «oppriktig». 

Og da kunne man kanskje, kanskje ha trodd på at dere mener noe med slutten av ikke-beklagelsen, som handler om læring. 

Vel, egentlig ikke. For dere sier at dere «kan (ikke vil eller må) ta med oss lærdom (ikke tiltak eller forbedringer) fra dette videre (ikke noe tidsramme eller plan)». 

Alle kan feile. Og hadde dette vært første, andre, tredje eller til og med tiende gang, hadde det neppe vært en sak. Ikke for Skarstein. 

For en som bruker rullestol i hverdagen på jobb og reise, møter så mange unødvendige, ufine og ulogiske, tidvis uetiske eller ulovlige, hindre på vei fra a til b at de aldri kunne hatt tid til å ta opp hvert og ett. 

Man finner løsninger selv, er ikke «vanskelig», fikser det, «maser» ikke. Er alt annet enn «kravstor». (Som er den følelsen man får av ikke-unnskyldninger.) 

Men da fortsetter også dårlig praksis. For alle.

Derfor har Skarstein og flere med henne, tatt opp dette, gang på gang, år etter år. 

Gamle eksempler, som det Birgit beskriver i boken «Så mye hadde jeg». Om hvordan hun på ren nåde fikk bli med flyet da mormoren hennes brått døde. Hun kunne ikke varsle døden 48 timer i forveien.

Nåden kom for øvrig først da flere medpassasjerer som så situasjonen utspille seg, grep inn. Høres det kjent ut?

Nye, fra de magevridende graverende og til de rødmende pinlige, eksempler har stadig dukket opp, og er beskrevet i debatter, i avisene, i sosiale medier og nylig til og med på Stortinget.

Fakta er på bordet, SAS. Så hvor er de genuint oppriktige beklagelsene? Hva konkret har dere i SAS, og andre selskaper, tro meg, ingen er glemt selv om én er nevnt, lært? Hvilke konkrete endringer eller tiltak skal settes i verk, og når? Hva er det dere har ventet på så langt?

Kanskje på at det skal ha noe å si for noe annet enn omdømmet. Det lider akkurat nå. 

Men åpenbart ikke nok, om jeg forstår de offentlige uttalelsene deres riktig. Ut fra dem leser jeg at det skal skure og gå som før, mens rullestolbrukere jo kun «føler» eller «opplever». 

Hva dere sier internt, kan selvsagt være noe annet. Det håper og tror jeg. I en så stor organisasjon er det ikke en flik av tvil i meg om at det er utallige dyktige og varme mennesker som ønsker endring. Kanskje skammer de seg over arbeidsgiveren sin?

Disse menneskene bør dere i så fall lytte til. Gjerne la dem lese korrektur før ansvarsfraskrivende ordgrøt står på trykk og får hele selskapet til å fremstå stusslig. 

Inntil videre takker denne passasjeren for seg. 

Det blir sikkert upraktisk med alternativer, men jeg risikerer ikke å måtte melde meg 48 timer før avreise, møte opp lenge før følget, risikere å reise uten en baby, knapt komme med til en begravelse, bli hengt ut over høytaler eller å bli snakket ned til i pressen.

PS. Dersom dere føler at det ikke kommer inn billettpenger, beklager jeg opplevelsen. Jeg kan ta lærdom av det.

For ordens skyld: Jeg er mangeårig venn av Skarstein og medforfatter av biografien hennes.