Olaf Tufte er død, åpning av det nye 22. juli-senteret med Birgit, og et lappeteppe av bøker om terrorangrepet. Og der kom vaksinemotstanderne også.

I dag har Birgit og jeg vært på åpningen av det nye 22. juli-senteret, som var lagt til 15-årsmarkeringen etter terrorangrepet på Regjeringskvartalet og Utøya.

En rar dag på alle måter – også fordi det ble kjent i går at Olaf Tufte brått hadde dødd, bare 50 år gammel. Ro-miljøet er knøttlite sammenlignet med mange andre idretter.

Journalister ville forståelig nok snakke med Birgit, men vi var mer enn tre timer inne i de ulike rommene.

Etterpå satt vi to timer til utenfor, mellom regjeringsbygninger, min gamle jobb og minnesmerket etter et nasjonalt traume.

22. juli-senteret er blitt et meningsfullt sted hvor man faktisk kan lære noe, ikke «bare» minnes.

Jeg er bitte litt kritisk til noe av designet, som liten skrift på mørk bakgrunn, men det handler om utforming, ikke innhold. Det siste er det viktigste, og det virker for meg å stå fjellstøtt.

Den eneste grunnen til at jeg nevnte det for dem, er at jeg vil at alle skal lese kunne disse ordene. Alle.

Uansett: For en jobb som er lagt ned – helt sikkert med veldig mange kompromisser.

AUF-leder Gaute Skjervø og Kristoffer Schau holdt hver sitt sterke innlegg. Skulle ønske de lå ute for alle.

Også der ble roing et poeng. Tilfeldighetene er nådeløse.

Hjemme igjen ryddet jeg, etter at jeg delvis endevendte bokhyllene på kontoret og stua for å lage en kort post med boktips 15 år etter 22. juli-terroren.

Bordene og gulvet så ikke ut, men lappeteppet føltes bra. På sin måte. 

Flere av bøkene er skrevet med hender som hadde blod og grus under neglene den dagen.

Gaute Skjervø – som stod på talerstolen i dag – var 16 år og gjemte seg i en fjellsprekk på Utøya. «Du som er yngst, må legge deg innerst», hvisket 20-åringen som hjalp ham.

Kristoffer og Guro hadde bølger i håret begge to, hans lyse, hennes mørkere. De var forelsket, og endelig, på den sommerleiren, ble de kjærester. Dagen etter ble hun henrettet.

En god del av bøkene er akademiske eller faglige. 

Om ekstremisme, radikalisering, psykiatri, rasisme, utenforskap, konspirasjonsteorier. Ikke minst om historie.

22. juli 2011 er også det nå, historie, samtidig som det er mer som et åpent sår enn et lukket kapittel.

En av bøkene er strengt tatt ikke en bok. Kommisjonsrapporten er likevel ekstremt medrivende lesing. Og du vil rive deg i håret.

Andre er ikke spesielt gode, men ikke desto mindre relevante. 

Terroristens fars bok er frustrerende lite reflektert eller selvkritisk – eventuelt feig.

Bloggeren Breivik ble så inspirert av (i bakgrunnen for en glimrende pamflett), fremstår nærmest fascinerende navlebeskuende.

Jeg tok også med «Bli sint!», som jeg en gang i tiden fikk av en fantastisk psykolog. Fordi sinne brukt konstruktivt, er en god drivkraft.

Særlig sinne på andres vegne. I denne sammenhengen 77 gravlagte og et utall pustende mennesker. 

Tilbake til åpningen av det nye 22. juli-senteret: Utstillingen har allerede skapt debatt, fordi den hjemmesnekrede uniformen Anders Behring Breivik kledde seg ut med, henger der. Noen frykter den kan inspirere.

Men å se «uniformen» på nært hold i dag, forsterket det inntrykket jeg husket fra bildene: Et stusselig makkverk av et kostyme, egnet til å narre ved et raskt øyekast i en stresset situasjon og med en instinktiv tillit til en som skal beskytte, ikke henrette, deg.

Utkledningskostymet trengs jo heller ikke for de som måtte «tilbe» ham eller hans meningsfeller. Inspirasjonen er allerede mer tilgjengelig og mer omfattende – og normalisert – enn noensinne.

Jeg tror mer på forstørrelsesglass enn skylapper. Selv om det er fort gjort å snuble med det første, og det av og til er nødvendig også med det andre.

Aldri glemme er mer enn å huske.

PS. I kveld er innboksen min full av meldinger om at Charter-Svein Østvik mener at Olaf Tufte døde av en vaksineskade.

Det overrasker meg ikke, også under min post om ham i går, meldte vaksinemotstanderne seg.

Konspirasjonsteorier har mange farger og alvorlighetsgrader — det er det Med pennen mot pesten handler om. En bok som ironisk nok ikke hadde blitt som den ble uten 22. juli. Men det er en annen historie. God natt!